Slå på lyset under vann

I Oslofjorden er det faste bestan­der av selarten steinkobbe (ca. 350 dyr i Østfold og 300 i Vestfold). Nylig ble fem av dem merket med GPS, og på få uker har noen av selene beveget seg over overraskende store avstander i Oslofjorden og Skagerrak.

Når du drikker en deilig milkshake, nyter en øl med perfekt skum eller boblene i champagnen så får du i deg tare. Og visste du at du har tare på badet? Produkter som bleier, sjampo, kosmetikk, hudkrem og tannkrem inneholder alle alginat fra tare.

Hugin er Kongsberg Maritimes mest avanserte selvdrevne undervannsrobot. Den tøffeste versjonen kan dykke ned til 6000 meters dyp. I Frisk Oslofjord er det Hugin som står for den detaljerte kartleggingen av havbunnen. Hugin kan utstyres med en lang rekke forskjellige sensorer som kan gi oss nyttig informasjon om tilstanden i Oslofjorden.

I mars/april finner torsken sammen for å gyte. Gyting er mer enn bare å spre melke og rogn. Torskenes paringsritualer inneholder både sang og dans, ikke så ulikt tiurleiken som mange kanskje kjenner til. Havforskningsinstituttet har store saltvannsbassenger med gyteklare torsk på forskningsstasjonen ved Flødevigen i Arendal. Her kan du selv følge med på leken om du er heldig. De har nemlig satt opp kamera med live-feed i bassengene. Live torskelek finner du her.

Foto: Øystein Paulsen/Havforskningsinstituttet

I en fersk rapport fra NIVA har man sett på innhold av mikroplast i muslinger i hele Norden. Det omfattende forskningsprosjektet viser ikke overraskende at man finner mest mikroplast i tilknytning til byer og tettbebygde strøk. Det ble funnet mest mikroplast i muslinger i Oslofjorden, mens muslinger på steder som Grønland, Færøyene og Svalbard inneholdt ikke målbare mengder av mikroplast. Ler mer her.

Forholdene for det som lever under vannflaten i indre Oslofjord er ikke de beste. Nå har forskere fra NMBU og NIVA gått sammen for å se på hva som kan gjøres for å forbedre levevilkårene for det som finnes av liv rundt bykjernen i Oslo. I prosjektet brukes blant annet undervannsdrone til å filme hvordan bunnen ser ut. Se film fra prosjektet her

Foto: Øystein Paulsen

Det er planteplankton som i all hovedsak står for produksjonen. Siden mengden planteplankton rundt om i havet varierer med årstid og andre faktorer, er det vanskelig å anslå nøyaktig hvor mye av jordas oksygenproduksjon de bidrar med, men forskere anslår at mellom 50 til 85 % av oksygenet i atmosfæren kommer fra planteplankton i havet.

Denne lille krabben har hittil vært en meget sjelden gjest i våre farvann. I høst havnet flere eksemplarer i trålen til Ny-Vigra under tokt i regi av Frisk Oslofjord. Arten med det vitenskapelige navnet Goneplax rhomboides kalles rombekrabbe på norsk, etter den rombeformede kroppen. Den er vanlig i sydligere farvann, fra Sør-Afrika i syd til England i nord. Noen forskere mener at varmere vann kanskje kan være årsaken til at den blir vanligere her hos oss.

Revet er 1200 meter langt og ligger helt sør i Hvaler kommune, nord for Tislerøyene. Revet ligger på 70 til 140 meters dyp og består av kaldtvannskoraller av arten Lophelia pertusa. Det finnes minst 15 korallrev av denne arten i Hvalerområdet. Tislerrevet ble fredet da Norges første marine nasjonalpark ble vedtatt i 2009. Om du vil vite mer om Ytre Hvaler nasjonalpark kan du dra til besøkssenteret på Skjærhalden. Besøk Ytre Hvaler nasjonalpark

Foto: Havforskningsinstituttet

Hummerdamer foretrekker store karer med store klør, men dessverre er det disse gutta som oftest går i fella. Nå har de store hummerne fått sterkere vern, etter at et forskningsprosjekt dokumenterte hvor viktige de er. Forskerne har lenge visst at hunn-hummere foretrekker å pare seg med store hanner, som er i stand til å vinne kampen om de beste leveområdene. Når disse individene fiskes ut og blir borte, betyr det i praksis at vi risikerer å avle frem en hummerbestand med egenskaper som ikke er så gunstige for bestanden, eller for oss.

Kort sagt: Fisker vi opp store hanner får vi antageligvis på sikt en dårligere hummerbestand. Større reservater gir sannsynligvis flere og større hummere.

Foto: Havforskningsinstituttet

Blåskjell lever av planktonalger. Noen algetyper kan inneholde gift som blir tatt opp i skjellene. Skjellene tar ikke skade av dette, men de lagrer giften i kjøttet. Dette kan skje når som helst på året, men faren er størst om sommeren, særlig etter kraftig regnvær med påfølgende næringsutslipp og algeoppblomstring.

I Oslofjorden ser man til tider oppblomstring av dinoflagellaten Dinophysis acuminata , et planteplankton som kan gi diaré i opptil fire døgn dersom man spiser blåskjell som har fått i seg dette. Det har også forekommet oppblomstring av dinoflagellaten Alexandrium minutum. Den danner nervegift som akkumuleres i blåskjell.

Denne giften kan i verste fall lamme åndedrettet med livstruende følger. Så sjekk blåskjellvarslet før du plukker blåskjell!

Den vakre, amerikanske kammaneten Mnemiopsis leidyi ble påvist i Oslofjorden for første gang i 2005. Siden 2007 har man sett ganske store bestander av dem fra Oslofjorden og nord til Trondheim. M. leidyi er en altetende, bæreformet manet som blir 10-12 cm lang. De fire langsgående kammene lyser blågrønt  om den blir forstyrret. Det antas at den er bragt hit med ballastvann om bord på skip.

M. leyidi trives best i litt varmere vann og er en storeter som konkurrerer med fiskeyngel om hoppekreps og annet dyreplankton. Den ansees derfor å være en økologisk trussel mot blant annet fiskearter langs kysten, særlig dersom temperaturen i havet fortsetter å stige.

Flere av blåskjellbankene i Oslofjorden, som er viktige næringsområder for blant annet ærfugl, er nå invadert av stillehavsøsters. Stillehavsøsters konkurrerer med blåskjell om mat og plass, og kan ta over blåskjellbanker fullstendig og omdanne dem til østersrev. I de senere årene har vi sett en økning i etableringen av arter som normalt har en mer sørlig utbredelse. En forklaring kan være at vi er inne i en periode med temperaturøkning i våre farvann, slik at sydlige arter som fraktes hit med ballastvann lettere får fotfeste.

Foto: Erlend Astad Lorentzen / Havforskningsinstituttet

Alle muslinger som har en perlemorhinne i skallet sitt, som blåskjell og østers, kan i teorien produsere perler. Ekte perler fra muslinger består hovedsaklig av kalkforbindelsen kalsitt. Perler brukt til smykker kommer gjerne fra perleøsters, en sydlig art som danner en skimrende, glatt kalktype som kalles aragonitt når de lager perler. Perledannelse er trolig en forsvarsmekanisme mot irriterende substanser som rusk og sandkorn. I muslinger som danner perler vil det være varierende mengder perler avhengig av hvor de vokser. I Oslofjorden har for eksempel Håøya vist seg å være et bra sted å finne perler i blåskjell.

I en undersøkelse gjort av NIVA i 2018 ble det funnet perler i 60 % av blåskjellene. Perlene varierte i størrelse, fra 0,7 til 2,5 mm i diameter. Ettersom blåskjellbestanden i Oslofjorden nå er truet av stillehavsøsters, kan det være lurt for perlejegere å jakte på østers. Stillehavsøsters er store og avlange med skarpe kanter. Finner du disse er de fritt vilt, vi vil helst bli kvitt dem. De er gode å spise også, men sjekk blåskjellvarselet før du hiver innpå. God jakt!

Rynkerosen er fremmed art som er vakker, men ødeleggende for kystøkosystemet.

Om den ikke begrenses, kommer den over tid til å gjøre det vanskelig å komme ned til stranden ved Oslofjorden. Det kan danne et tornekratt som er 3 meter høyt, under gode forhold.

I sitt naturlige utbredelsesområde i Øst-Asia vokser rynkerosen hovedsakelig på sanddyner, grusstrender og grasmark nær kysten.

Rynkerosen utgjør en trussel mot verneverdiene og verneformålene i de vernede områdene den har spredt seg til. Den reduserer også kvaliteten og verdien av viktige friluftslivsområder, ettersom det er umulig å bruke arealene den dekker til fritidsaktiviteter.

Lakseoppdrett krever store mengder fôr. Tidligere bestod fôret hovedsakelig av vill fisk fra arter som normalt ikke brukes til menneskemat. På grunn av faren for overfiske på disse bestandene har man nå i stor grad begynt å erstatte fisk med planter. I dag består typisk oppdrettsfôr av 30% fisk og 70% plantemateriale, gjerne fra hvete og mais. Det betyr at laksen får i seg mindre marint fett fra foret. Om mer av fôret erstattes med planter, kan det hende at vi i framtiden må spise mer oppdrettslaks for å få i oss samme mengde omega-3. Det forskes kontinuerlig på hvilken effekt fôrsammensetningen har på laksens helse og tilvekst.

Det høres litt tullete ut, men sagtang tåler ikke å tørke, derfor vokser den nedenfor den delen av fjæra som er tørrlagt på laveste lavvann, altså der det alltid er sjøvann. Dermed kan du se på veksten av sagtang hvor strandsonen slutter og havet overtar. Sagtang brukes kanskje ikke så ofte i matlaging, men kan fint spises, er rik på mineraler og passer ganske bra i en fiskesuppe. Om du har lyst til å prøve, bør du bruke de unge skuddspissene, og ikke bruke deler som det vokser andre ting på og som kjennes ru eller er dekket av harde utvekster.

Foto: Havforskningsinstituttet

Reiser man langt nok ned i dypet av Oslofjorden, kan man treffe på Svarthå, Etmopterus spinax. Svarthåen er Norges minste haiart. Den er nesten helt svart, blir sjelden over 50 cm lang og trives best fra 70 til 2000 meters dyp og helst på bløt bunn. Det som gjør at den skiller seg ut fra andre haiarter er at den har små lysorganer på buken som lyser i mørket.