Bryter ned Oslofjordtunnelen

Ny studie viser tydelig nedbrytning – men tunnelen er fortsatt trygg å bruke.

Selv om både forskerne bak studien og Statens vegvesen understreker at Oslofjordtunnelen er trygg, viser ny forskning at betongen i tunnelen påvirkes av bakterier i større grad enn tidligere antatt.

– Vi ser en tydelig bakteriell påvirkning i Oslofjordtunnelen, sier betongekspert Per Hagelia til forskning.no.

Allerede for flere tiår siden mistenkte Statens vegvesen at biofilm – bakteriekolonier som danner slimete belegg – kunne bli et problem i undersjøiske tunneler. Derfor tok de kontakt med forskere ved Chalmers tekniske høyskole i Gøteborg.

– Forskerne ved Chalmers har med denne studien tatt et viktig steg videre i internasjonal forskning på dette området, sier Hagelia.

I ekstreme tilfeller har forskerne observert at bakteriene bryter ned opptil ti centimeter av betongen over fem år. Normalt er nedbrytningen på cirka én centimeter per år.

Tunneler som bygges i fjell, får vegger og tak forsterket med sprøytebetong, ofte armert med stålfibre. Dette hindrer vanninntrenging og beskytter mot steinras. I undersjøiske tunneler som Oslofjordtunnelen presser saltholdig grunnvann inn bakfra, og det skaper spesielle forhold for bakterievekst.

På de synlige overflatene i tunnelen har forskerne nå oppdaget bakterier som tidligere nesten ikke har vært kjent. Disse danner biofilm og lever av stoffer i betongen. Når bakteriene «spiser», gjør de overflaten porøs og svakere.

Siden 2004 har Statens vegvesen overvåket sprøytebetongen på utvalgte steder i tunnelen. De har blant annet hatt et eget testfelt for å følge med på langtidsvirkninger.

– Våre målinger viser at bakteriene kan trenge innover én centimeter i betongen hvert år, sier Frank Persson, førsteamanuensis i molekylærbiologi og mikrobiell økologi ved Chalmers.

I enkelte tilfeller kan det altså bli så mye som ti centimeter på fem år. Betongen som dekkes av biofilm, vil gradvis brytes ned.

Biofilmen er et klart faresignal, ifølge forskerne.

– Det er viktig å overvåke både vannstrømmen og utbredelsen av biofilmen. Løs og skadet betong må lokaliseres, og om nødvendig må det sprøytes på ny betong, sier Britt-Marie Wilén, professor i miljø- og avløpsteknikk ved Chalmers.

Wilén mener at lignende nedbrytning kan skje også i tunneler med inntrengende ferskvann, men at problemet sannsynligvis er større i sjøvannsmiljøer. Saltet fremmer både bakterievekst og forsterker korrosjon i armeringen.

Per Hagelia er derimot skeptisk til at ferskvann utgjør samme risiko.

– Vi har ikke sett slike skader i ferskvannsmiljøer. Statens vegvesen har ansvar for svært mange tunneler, og vedlikeholdet ville ha avdekket det, sier han.

Sprøytebetong ble først tatt i omfattende bruk i veitunneler på 1990-tallet. Biofilm har vært observert i noen tid, men denne studien er blant de første som dokumenterer biokorrosjon i undersjøiske tunneler.

– Det er et viktig og interessant arbeid. Forskerne har funnet bakterier som aldri før er blitt koblet til denne typen skade, sier Hagelia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *